Joseph Conrad

Joseph Conrad (født Teodor Józef Konrad Korzeniowski 3. desember 1857 i Ukraina, død 3. august 1924) var en britisk forfatter med polsk bakgrunn.

Joseph Conrad (1904)

Mørkets hjerte (1902)

• «Enten de traktet etter gull eller berømmelse, så hadde de alle seilt ut fra denne elven med sverd i hånd – og ofte en fakkel, som sendebud for den makt som strålte ut fra dette landet, lik bærere av en gnist fra den hellige ild. Hvilken storhet hadde ikke seilt ut med tidevannet på denne elven på vei mot de store mysterier i en ukjent verden? ... Menneskets drømmer, kimen til nye samvelder, spiren til mektige imperier.»

Side 15-16.

• «De var erobrere, og en erobrer trenger ikke annet enn rå kraft – ikke stort å skryte av når du først har den, ettersom et menneskes styrke ikke er annet en en tilfeldighet som hviler på andre menneskers svakhet.»

Side 19

• «Erobringen av denne kloden er ingen vakker historie, hvis du ser litt nøye etter. Grovt sett innebærer den at man stjeler fra dem som har en annen hudfarge eller litt flatere neser enn oss.»

Side 19.

• «Det er merkelig hvor lite kvinner forstår av virkeligheten! De lever i sin egen, lille verden, og aldri har det vært, ei heller vil det komme, noe som kan hamle opp med den. Den er for vakker til å være sann, og hvis noen skulle rigge seg til der, ville den gå i knas før solnedgangen den aller første kvelden.»

Side 28.

• «`Vi blir ikke kvitt slik uredelig konkurranse før en av dem blir hengt til skrekk og advarsel,´ sa han. `Så sant, så sant,´ gryntet den andre, `se å få ham hengt! Hvorfor ikke? Alt – alt kan gjøres her i dette landet. Det sier jeg, at her, og jeg understreker her, kan ingen true din posisjon. Og hvorfor? Jo, fordi du tåler dette klimaet – du kommer til å overleve dem alle. Faren ligger i Europa; men før jeg dro derfra, sørget jeg for å...´»

Side 64.

• «Elven åpnet seg foran oss, så lukket den seg bak oss igjen, som om urskogen hadde tatt seg en spasertur over elven for å stenge veien tilbake for oss. Vi boret oss dypere og dypere inn i mørkets hjerte. Det var stille som i graven.»

Side 69.

• «Jeg kom til at faren, hvis det var noen fare i det hele tatt, lå i at vi befant tett på så mange voldsomme og hemningsløse følelser. I siste instans kan selv den dypeste sort ende med vold – selv om den for det meste gjør oss apatiske...»

Side 82.

• «Jeg tar det for gitt at intet fjols noen gang har måttet kjøpslå med djevelen om sin sjel. Enten er fjolset for stort et fjols, eller så er djevelen for mye djevel – jeg vet ikke hvilken vei det går.»

Side 92.

• «Og det skjønner dere sikkert, at det mest forferdelige ved situasjonen ikke var frykten for å få et slag i hodet – selv om jeg kunne levende forestille meg at det kunne komme til å skje når som helst – men det faktum at jeg måtte forholde meg til et vesen som jeg ikke kunne påkalle makter verken fra himmel eller helvete til å hjelpe meg mot. Akkurat som niggerne, måtte til og med jeg påkalle ham – ham – i hans egen opphøyde og ubeskrivelige fornedring. Den fantes ingentingen verken over eller under ham – og jeg visste det. Han hadde sparket seg fri fra jorden. Den helvetes mannen! Han hadde sparket selve jorden i stykker. Han var alene, mens jeg – foran ham – ikke visste om ejg sto på bakken eller fløt i luften.»

Side 121-122.

• «Aldri har jeg sett, og jeg håper inderlig at jeg aldri noen gang får se noen som ligner den forandringen som nå gikk over ansiktet hans. Å nei, det var ikke slik at jeg ble beveget. Jeg ble stående som bergtatt. Det var som et slør ble revet i stykker. Det elfenbensgule ansiktet skiftet mellom mørkt og dystert hovmod og det mest hensynsløse maktbegjær. Så kom det en ynkelig bølge av redsel, og så – intens, bunnløs fortvilelse. Levde han sitt liv om igjen ned til hver minste detalj, begjæret, fristelsene og alle de gangene han hadde gitt seg hen, i dette ene kritiske, innsiktsfulle øyeblikket? Han ropte hviskende ut etter et syn, en slags visjon – han ropte to ganger, et skrik som ikke var stort mer enn et pust:
  `Å! Grufullt! Grufullt!´»

Side 127.