Halyna Kruk

nesten alle drømmene fra den sommeren er opplyste –

sikkert fordi det ikke fantes ett eneste rom som var mørkt nok

en sommer for uredde barn og udugelige foreldre

hvem var det da som kokte syltetøy og laget krem?

hvem hadde plukket bærene i skogen? hvem smurte inn leppene og tennene våre med blåbær?

hvem bleket luggene våre mens vi sov søtt

ubekymret av flekker med reflektert sollys og myggen som surret?

og – ikke besk smak i munnen av kartene

ikke vondt i magen av uskylte grønnsaker

tørket av på skjorta og spist opp på veien hjem

alle disse kyssede skrubbsårene som fort ble glemt

alle disse kattungene vi reddet fra å drukne

og hvis videre skjebne befinner seg utenfor rammen for den sommeren

en sommer for de levende, en sommer uten tunge erfaringer av tap

en sommer som ikke etterlot ett eneste negativ som minne

jeg drømmer om tilfluktsrommet i hukommelsens utkant

en siste rest av timene i sivilforsvar på skolen

– det blir aldri mer krig, sa lærerinnen,

men unger, dere må alle sammen huske:

i tilfelle atomeksplosjon,

bruk av masseødeleggelsesvåpen

eller noe annet tilsvarende,

bør man komme seg i tilfluktsrommet og unngå panikk,

bare ta med det nødvendige og ikke noe mer:

ting som holder på varmen i fall krigen varer til vinteren –

i tilfluktsrom, vet dere unger,

setter man ikke på noen varme

– men blir det ikke varmt nok der inne uansett –

kom en kjapp replikk fra en av de bakre benkene

– du, Khrynovets, slipper kanskje ikke inn i det hele tatt,

det er ikke plass nok til alle,

lagrene med vann og mat er begrensede…

jeg vet allerede:

i et slikt harmageddon er det umulig å unngå panikk

hvor mange kommer til å bli trampet i hjel

i døra inn til det siste tilfluktsrommet?

jeg kan ikke se deg gjøre utvalget, Herre –

hver ti tusende?

hver millionte?