Fridtjof Nansen
norsk oppdager, diplomat og vitenskapsmann
Fridtjof Nansen (1861–1930) var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
Folk og konflikter
redigerTunguserne
rediger- Under teltsengene i flere av teltene så vi det hang små russiske helgenbilder som de fører med seg som andre avguder. Kristne skal de jo være, likssom, iallefall i navnet; men ute i skogen tilber de nok sine gamle guder som en slags garanti for en god fangst. Den kristne gud fra vesten har jo ingen greie på deres [tungusernes] virke.
I boken Gjennom Sibir (1913)
Tyrkia–Armenia-konflikten
rediger- Det ble snart åpenbart at ungtyrkernes program var å grunne et alltyrkisk rike, med tyrkisk språk og helt tyrkisk øvrighet overalt; selv araberne måtte nå utelukkes fra ledelsen. De kristne, og særlig armenerne, måtte undertrykkes; likestilling mellom alle folkeslag ble nå avvist som umulig, derved ville jo de kristne med sin høyere kultur og intelligens, og med sin større arbeidsomhet og dyktighet, snart få makten i riket. Dette måtte selvfølgelig bevares for det tyrkiske herskerfolk, som hadde ervervet seg retten med sverdet, og som med et lavere kulturfolks indolente dovenskap ikke kunne ventes i å stå seg i en konkurranse på like fot med andre.
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 225–226
- Den hele utrydningsplan skyldtes alene en kald politisk beregning; det gjaldt å utslette et folkelement som var overlegent og kunne bli brysomt. Dertil kom griskhet. Det kunne vel vanskelig vært annerledes når et folk som i sin offentlige moral lever i middelalderen, får moderne metoder og hjelpemidler.
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 244
- Vi har sett Europas vestmakter og U.S.A. har gitt ord, bare ord, for å oppfylle de forpliktelser til det armenske folk, som de med så stor høytidelighet hadde bundet seg til da det gjaldt å få støtte i kampen.
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 245
Minnetale for Roald Amundsen
rediger- Fridtjof Nansen avsluttet sin minnetale i Universitetets Aula 14. desember 1928 med disse ord (som for øvrig ble utgitt på grammofonplate)
- Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
Diverse
rediger- Hvis alle søker i samme retning og det viser seg å være den gale vei, så kan lett hele flokken gå sin ødeleggelse i møte.
