Catch 22

Catch 22 er en antikrigsroman skrevet av Joseph Heller, og kom ut i 1961. Catch 22 har siden vært et begrep for et logisk paradoks slik som beskrevet i paragraf 22 nedenfor.

Paragraf 22

• «Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.
  «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.
  «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.»

Diverse

Kapittel 3

• Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø under forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen.

Side 33.

Kapittel 4

• «Hvem er Spania?»
  «Hvorfor er Hitler?»
  «Når er riktig?»
  «Hvor er han der gamle, krokryggete, blekfete mannen jeg pleide å kalle pappa hver gang karusellen gikk i stykker?»
  «Hvordan var trumf i München?»
  «Beriberi!» og
  «Drittprat!»
    gjallet gjennom teltet i rask rekkefølge, og så var det Yossarians tur med det spørsmålet det ikke fantes svar på:
  «Hvor er Snowden som falt i fjor?»

Side 39.

• Dunbar elsket å skyte leirduer fordi han hatet hvert eneste minutt han gjorde det, og dermed gikk tiden så sakte.

Side 42.

• «Du er en hårsbredd fra døden hver gang du flyr ut på et angrep. Kan du bli stort eldre i din alder? Et halvt minutt før det gikk du over fra folkeskolen til realskolen, og en opphektet brystholder var det nærmeste du noen gang håpet å komme paradiset. Bare et femtedels sekund før det var du en liten pjokk med ti ukers sommerferie som varte i hundre tusen år og likevel endte fort. Snipp snapp! De farer forbi som raketter. Hvordan i hule helvete vil du ellers forsøke å holde igjen årene som flyr?» Dunbar var nesten sint da han var ferdig.
  «Du har kanskje rett,» innrømmet Clevinger motvillig med dempet stemme. «Kanskje må man fylle et langt liv med ubehagligheter for å få det til å virke langt. Men i så fall, hvem ønsker seg et langt liv?»
  «Jeg,» erklærte Dunbar.
  «Hvorfor det?» spurte Clevinger.
  «Er det noe annet å ønske seg?»

Side 43.

Kapittel 5

• «Hvordan skulle jeg kunne ha lært å lese og skrive?» spurte høvding Hvite Villhavre tilgjort kranglevorent og hevet stemmen igjen så doktor Daneeka skulle høre hva han sa. «Overalt hvor vi slo opp teltene våre, kom de og begynte å bore etter olje. Og hver gang de boret etter olje, fant de olje. Og hver gang de fant olje, ba de oss pakke sammen og dra et annet sted. Vi var menneskelige ønskekvister. Hele familien vår hadde en medfødt begavelse for olje for å si det sånn, og det varte ikke lenge før teknikere fra hvert eneste oljeselskap jagde oss land og strand rundt. Vi var alltid på farten. Jeg skal hilse deg og si at det var litt av et helvete for en liten unge å vokse opp i. Jeg tror ikke jeg noen gang har tilbragt så mye som en uke på ett og samme sted.»
    Det første han kunne huske var en geolog.
    «Hver eneste gang en ny Hvit Villhavre kom til verden,» fortsatte han, «løp børstelegrafen løpsk. Snart ble vi forfulgt av hele boregjenger med fullt utstyr, klar til å fly i strupen på hverandre. Oljeselskapene begynte å slutte seg sammen for å kunne redusere antallet av folk som måtte passe på oss. Men folkemassene bak oss vokste seg stadig større. Vi fikk aldri en hel natts søvn. Når vi stanset, stanset de. Når vi dro videre, dro de videre, med proviantvogner, bulldozere, heisekraner, generatorer. Vi var som en omreisende høykonjunktur, og vi begynte å få innbydelser fra noen av landets beste hoteller bare på grunn av den blomstrende virksomheten som fulgte i kjølvannet vårt. Noen av disse innbydelsene var virkelig storslagne, men vi kunne ikke ta imot dem fordi vi var indianere; alle de beste hotellene som sendte oss slike innbydelser, tok ikke indianere som gjester. Rasediskriminering er en forferdelig ting, Yossarian. En grusom ting. Tenk å behandle anstendige, lojale indianere som niggere, jøder og degos!»

Side 48-49.

Kapittel 7

• Men Yossarian skjønte fremdeles ikke hvordan Milo kunne kjøpe egg på Malta for syv cent stykket og selge dem med fortjeneste på Pianosa for fem cent.

Side 73.

Kapittel 8

• «De bare står der og blærer Dem, ikke sant? Ingen har bedt Dem stå der og holde tale, og likevel står De der og holder tale for meg. Jeg kom med en ganske enkel uttalelse, jeg ba ikke om lange utredninger. De er litt av en blære, ikke sant?»
  «Nei, oberst.»
  «Nei, oberst? Beskylder De meg for å lyve?»
  «Nei, oberst.»
  «Altså er De en fordømt blære, ikke sant?»
  «Nei, oberst.»
  «Er De ute etter juling?»
  «Nei, oberst.»
  «Er De en fordømt blære?»
  «Nei, oberst.»
  «De er ute etter juling, for faen. Jeg skal ikke ta to øre for å hoppe over dette helvetes bordet og rive den stinkende, feite kroppen Deres fra hverandre, lem for lem.»

Side 85.

• «Hvor var vi nå? Les den siste linjen for meg.»
  «Les den siste linjen for meg,» leste korporalen som kunne stenografere.
  «Ikke min siste linje, for faen,» skrek obersten. «En annens siste linje.»
  «Les den siste linjen for meg,» leste korporalen igjen.
  «Det er jo min linje det der!» skrek obersten og ble sprengrød i ansiktet.

Side 85-86.

Kapittel 9

• Major Major var født altfor sent og var altfor middelmådig. Enkelte kommer til verden som middelmådigheter, andre oppnår middelmådigheten etterhvert, og atter andre får middelmådigheten prakket på seg. Major Major var en middelmådig syntese av alle disse tre kategoriene. Selv blant menn som utmerket seg ved å mangle enhver form for særpreg, utmerket han seg uungåelig ved å mangle enda mer særpreg, og folk han møtte ble alltid imponert av hvor lite imponerende han var.

Side 90.

• Major Major hadde helt fra fødselen av hatt tre handikap å kjempe mot – sin mor, sin far og Henry Fonda, som han hadde hatt en sykelig likhet med praktisk talt fra det øyeblikket han så dagens lys.

Side 90.