André Bjerke
norsk lyriker, skjønnlitterær og prosaforfatter
André Bjerke (født 1918, død 1985) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller som ble toneangivende i etterkrigstidens norske litteratur- og språkdebatt, henholdsvis som forkjemper for tradisjonell verseform og riksmålssaken.
- Nu er det at min arbeidslyst forlater skrivebordet.[1][2]
- Det seiler en skumring i lønnetrekroner; hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner døgnets farvel.[1]
- Balderbrå og akeleier nikker søsterlig tilbake når en liten pike neier, og de sterke menn blir svake.[1]
- Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.[1][2]
- En visdom som ikke kan leses i bøker, kan leses i roser.[1]
- … Det blir åtte – åtte roser som vil tørste efter å få være nu
hos den niende og største ville rose – som er du.[1] - Hvem kjenner rosens vei mot blomst fra knopp, og hvem forstår at kimen ble til kropp?[1]
- Takk, min datter! I ditt vesen strømmer munterhetens kilde.[1]
- Å, edel er kunsten å drive!
Jeg nyder hver stund jeg forspiller.
De skjønneste stunder i livet
er de da man intet bestiller.[1][2] - I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd![1][2]
- Man vil aldri fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer.[1][2]
- Si da, når din levegledes grønne skog er gjennomvandret: Intet vil jeg annerledes. Intet ønsker jeg forandret.[1]
- For smerten, den lever på alles munn i lyset, så alle kan se den. Men først på tilværelsens Stillehavsbunn vil sinnet bli dypt nok for gleden.[1][2]
- Det første, nervøst berusende kyss jeg fikk smake en svimmel juleball-kveld på Fagerborg skole for godt og vel to millioner år tilbake …[1]
- Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.[1]
- Jeg klukker daglig under nervepresset, og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.[1]
- Mister du evnen til lek, da mister du livet.[1][2]
- Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke huske en kveld som den det i dag ble forunt meg å drikke av sommeren selv.[1]
- Mitt rom er fylt av melodi. En spilledåse går: et sart og spinkelt kniplingsbroderi av toner … Hysj! Det brister snart.[1]
- Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom![1] - Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner:
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.[1][2] - Tro ikke frosten som senker en fred av sne i ditt hår. Alltid er det på jorden et sted tidlig vår. Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang.[1]
- Gikk du før du fikk sagt ordet du kom for å si?[1]
- Kunne du tilgi deg selv ordet du aldri sang?[1]
- Hva kan vi stille opp mot slikt, vi ordets døgenikter? Hva nytter det å skrive dikt når epletreet dikter?[1]
- Det drømmer et regn mot ruten,
en stille, unnselig larm
av vannet som varsomt lister
seg ned langs min vinduskarm.[1] - Du går så lett på denne jord. Det er så vidt du setter spor.[1]
- Et par ble de aldri; men verden forsøtes av vennskap når stenen og vindpustet møtes …[1]
- Hermed hylder jeg uten forbehold våren som det eneste effektive middel mot sne![1]
- Den som vil skrive for barn bør sannelig ta sin oppgave seriøst.[2]
- Et dikt som ikke har noen form, har heller ikke noe innhold.[2]
