Afrikas Historie - Kapittel 7: Afrika på 1800-tallet. Sør og nord

Side 181:

• "trent til å kjempe i tette rekker og faste formasjoner ("oksehodet"). Hensikten med denne angrepsformen var å knekke motstanderne for bestandig, en ny ide i afrikansk stridstenkning. De overlevende ble innrullert i Shakas egne regimenter, og kveg, kvinner og barn ble fordelt blant soldatene som krigsbytte. Slik kunne zuluenes antall og rikdom øke enormt på kort tid."
• "Shakas riksdannelse skapte en kjedereaksjon både mot vest og mot nord. Grupper av angrepne eller undertrykte ngunifolk, fra løse bander til hele stammer og regimenter, tok over Shakas krigsteknikk og la ut på erobringstokter."

Side 184:

• "Noe grunnlag for en moderne samfunnsutvikling gav ikke denne militærstaten"
  • Om Shaka, mfecana, Zulustaten.
• "Nye utvandrergrupper kom til fra Holland og Tyskland, inkludert en gruppe på 150 franske hugenotter etter religionsforfølgelsene i Frankrike i 1688-1689. Innvandrerne kalte seg selv for afrikaaners (for å skille dem som var født i Afrika, fra de europeiske tjenestemennene i Kapp-kolonien), og utviklet på slutten av 1800-tallet et eget språk, afrikaans, en forenklet og afrikanisert form for hollandsk."
• "På begynnelsen av 1700-tallet stoppet innvandringen opp, men den indre folketilveksten var sterk, og bosettingen spredte seg nå innover i landet mot nord og øst."

Side 185:

• "Ekspansjonen i innlandet førte uunngåelig til konflikt med khoikhoifolkene om beiteområder og vannressurser, men med hest og skytevåpen var boerne overlegne i kamp. Gradvis måtte khoikhoiene gi opp sin uavhengige fedrift og underordne seg de hvite, som tjenestefolk eller avgiftspliktige februkere. På slutten av 1700-tallet fantes ikke et eneste uavhengig khoikhoihøvdingdømme igjen."
• "Boerne i Kapp-provinsen begynte tidlig å innføre slaver."
• "Fra første stund ble derfor boersamfunnet bygd på avhengig arbeidskraft, og lovgivningen befestet dette herre/tjener-forholdet. Folk av ikke-europeisk rase kunne ikke eie våpen, ikke komme sammen uten europeisk tilsyn, ikke bevege seg uten skriftlig tillatelse (pass), og husherren hadde vide fullmakter til a straffe sitt tjenestefolk. Barn av blandede forhold ble ikke anerkjent som hvite. Alt dette dannet modellen for den raselovgivningen boerne etter 1850 gjennomførte i sine uavhengige republikker i innlandet og etter 1948 i form av det moderne apartheidsystemet."
• "Livet i det afrikanske innlandet skapte en selvhjulpen, utholdende mennesketype som var tilbakeholden og mistroisk overfor omverdenen. Deres åndelige feste var den enkle, strenge kalvinske varianten av den protestantiske tro"
• "I den svarte befolkningen så de etterkommerne av Bibelens Kham, sønnen som var utstøtt fra faderhuset og hvis slekt var fordømt til trelldom for andre."

Side 186:

• "Det britiske styret innebar at boerne ble nådd igjen av den moderne europeiske sivilisasjonen med dens nye frihetsideer. I 1828 førte dette til at «hottentotter og andre frie, fargede personer» ble rettslig likestilt med europeerne."

Side 187:

• "Trekkboernes svar på den geografiske innestengingen og den britiske innblandingen var Det store trekket i 1836"
• "Storbritannia kunne ikke tåle at boerne fikk kontroll over en del av kysten ved Indiahavet. Natal ble derfor gjort til britisk koloni i 1843. Boerne trakk seg tilbake over fjellene og konsentrerte seg om å vinne herredømme over høysletta."

Side 188:

• "Britene gav opp å bygge ut sitt kolonistyre til også å omfatte disse svære innlandsområdene, og i 1852 og 1854 blev henholdsvis Oranje-fristaten og Transvaal anerkjent som uavhengige republikker."
• "særlig Transvaal hadde mest preg av en løs forening av slekter, omtrent som afrikanske klaner."
• "I forfatningen for Transvaal het det kort og godt: «Folket vil ikke tillade nogen likhet mellem ikke-hvide og hvide indbyggere.»"
• "Boerne fortsatte som kvegbrukere, med behov for langt flere arbeidsfolk og gjetere enn de fargede tjenerne som de hadde brakt med seg fra Kapp-provinsen. Det meste av arbeidskraften ble sikret fra de beseirede afrikanske folkegruppene, som blev verende på sine gamle bosteder, men nå som husmenn på den jorden som tidligere var deres. I alle distrikter var sothoene i overveldende flertall i forhold til boerne. Tettere og mer uberørte sothobosetninger fant man hovedsakelig spredt omkring i utkantene av boerrepublikkene. Slike utkantgrupper ble definert som afrikanske reservater, og fikk beholde et indre selvstyre gjennom tradisjonelle høvdinger. Noen av dem ble til bantustans etter 1948."

Side 189:

• "Da kolonien ble grunnlagt, hadde britene erklært at alle raser skulle ha like rettigheter, men allerede i 1854 fastslo en kommisjon av settlere at dette var «fullstendig ugjennomførbart»"
  • Om Natal.
• "Det politiske hovedspørsmålet i Natal, som i boerrepublikkene i nord, var jordfordelingen. Resultatet av settlerstyret var at europeerne la under seg 5/6 av det samlede jordarealet i Natal. Afrikanerne, som i 1872 utgjorde 93 prosent av en befolkning på 320 000 personer, beholdt 1/6 som egne reservater spredt omkring som øyer i kolonien."
• "I offentlige erklæringer hevdet britene at reservatene skulle tjene afrikanske interesser ved å hindre videre europeisk oppkjøp, men i praksis tjente de hovedsakelig til å sikre politisk kontroll og en hensiktsmessig «lagring» av afrikansk arbeidskraft som europeerne kunne trekke på etter behov."
• "Zuluenes utenrikspolitikk tok sikte på å bevare et fredelig forhold til britene i Natal, ettersom boerne med sin jordhunger utgjorde en større trussel."
• "For settlerne i Natal var et uavhengig Zululand i lengden utålelig, blant annet med tanke på at det store folkeflertallet inne i Natal også var afrikansk."

Side 191:

• "Zululand ble delt i 13 provinser styrt av høvdinger som var utnevnt av britene."
• "kongen gjorde det klart at en kristen zulu stilte seg utenfor fellesskapet og ville tape alle sine borgerretter."
  • Om Zulukongen før den britiske invasjonen.

Side 193:

• "Alle steder var europeisk skattlegging en vanskelig byrde, som til dels ble brukt bevisst for å tvinge folk fra reservatene ut i lønnsarbeid i de hvite områdene."

Side 194:

• "Kapp-kolonien ble nå mer uavhengig av London, og benyttet det blant annet til a stramme inn raselovgivningen. Det ble innført raseskille i skoler, kirker, sykehus og idrett. Den liberale stemmerettsordningen ble avgrenset til den opprinnelige Kapp-kolonien."
  • Om situasjonen i Sør-Afrika etter at gruvedrift ble monopolisert av De Beers på slutten av 1880-tallet.
• "For de store gruveselskapene stod de politiske skillelinjene i Sør-Afrika i veien for en effektiv økonomisk utvikling. Oranjefristaten og Transvaal var bonderepublikker, med en fiendtlig innstilling til gruvevirksomheten"

Side 196:

• "Den britiske pågangen i Sør-Afrika representerte noe radikalt nytt i Afrika sør for Sahara, nemlig en planmessig erobring av store innlandsområder med sikte på etablering av kolonistyre og utnyttelse av naturressursene. Det innevarslet imperialismens epoke."

Side 197:

• "Muhammed Alis forsøk på å løfte Egypt opp ved egen kraft gjennom statlige tiltak strandet. Årsakene er omdiskutert, men det skyldtes trolig både manglende indre evne og økende ytre press. Mange forutsetninger for en bred industrialisering manglet"
  • Om Egypts leder 1805-1849.

Side 198:

• "I britisk økonomi ble Egypt en viktig brikke, på tolvte plass som kjøper og på sjette plass som leverandør, særlig av bomull. Problemet var at utenlandsgjelden økte mer enn landet kunne betale"
• "Samtidig med dette vokste en moderne egyptisk nasjonalistbevegelse fram, den første i afrikansk historie. Det nye skolesystemet hadde skapt en nasjonal egyptisk utdanningselite som var bitre over den fremmede innflytelsen."
• "For de europeiske maktene var det utenkelig å forlike seg med den radikale utgaven av egyptisk nasjonalisme, ikke minst fordi veien gjennom Egypt og Rødehavet nå var den viktigste forbindelsen til India og Det fjerne østen. I september 1882 brøt det ut opptøyer i Alexandria som førte til at 50 europeere mistet livet. Frankrike fikk en regjeringskrise og ble handlingslammet, og resultatet ble at Storbritannia alene satte troppestyrker i land og okkuperte Egypt."
• "okkupasjonen av Egypt hadde skapt en kjedereaksjon som var med og utløste det europeiske kappløpet om kolonier i Afrika."

Side 199:

• "Hovedtemaene i den egyptiske historien på 1800-tallet går igjen i ulike variasjoner i Tunisia og Marokko: militær svakhet i konfrontasjon med de europeiske maktene, særlig Frankrike, store nasjonale moderniseringsprogrammer, gjeldskrise, innblanding og erobring."

Side 200:

• "Frankrike startet sin erobring av Algerie i 1830. Det skjedde dels av nasjonale prestisjegrunner og dels for å stanse sjørøveriet i denne delen av Middelhavet."

Side 202:

• "De statsløse dinkaene og nuerne i Sør-Sudan ble hjemsøkt av både egyptiske ekspedisjoner og sudanske kjøpmenn, jallabaene. Her gikk slavetrafikken over fra handel til ren menneskefangst og plyndring basert på geværmakt. Perioden minnes av dinkaene fortsatt som «da jorda ble lagt øde». Dette er hendelser som ligger under den moderne konflikten mellom Nord- og Sør-Sudan."
• "Blant de statsløse folkene på savannen i sør førte slavehandelen til anarki og avfolkning. Dette var afrikansk slavehandel på det verste."

Side 211:

• "Både de gamle kongedømmene som styrket sin makt i kontakten med europeerne (Etiopia, merinakongedømmet på Madagaskar, Buganda i Øst-Afrika, Dahomey og Asante i Vest-Afrika), og de nye geværrikene fra Etiopia i nord til Kongo i sør var i mange tilfeller forløpere for senere koloniterritorier og uavhengige stater. De sprang ut av nye muligheter og behov for politisk sentralisering som handelslivet skapte, og bygde alle på import av moderne europeiske geværer."
• "Ut fra vår dagsaktuelle interesse for «utvikling» er det alltid en fare for å overbetone temaer som statsdannelse og handel i førkolonial tid. Det overveldende flertallet av afrikanere var opptatt med sine daglige bekymringer som jordbrukere, jegere og kvegfolk."

Side 213:

• "Det ligger en ulykkelig historisk arv i at raseteorier lenge ble brukt til å forklare teknologiske forskjeller, spesielt i forhold til Afrika. Det har blokkert for historisk forståelse og underbygd overlegenhets- og underlegenhetsfølelser. I dag fester vi i første rekke oppmerksomheten ved geografiske og befolkningsmessige forhold."

Side 216:

• "Når slavehandelen så lenge var dominerende, hang det sammen med at det indre slaveriet var relativt sterkere utbredt i Afrika enn i noen annen verdensdel. Fulaniriket i Nord-Nigeria ble kalt verdens siste slavestat. I Europa og USA var kampen mot slaveriet en stor sak på 1800-tallet, og rapportene om slaveri og fortsatt slavehandel i Afrika kom til å farge holdningene og legge opinionen til rette for kolonierobring."